I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Johannes 1:1–5, B11BM
Disse dyrebare ordene, Johannesevangeliets åpningsord gir oss et innblikk inn i evigheten. De åpenbarer det evige forholdet mellom Faderen og Sønnen, og de har fascinert generasjoner av kristne med sine dype innsikt i Guds treenige natur. «Ordet» i disse versene refererer til Herren Jesus Kristus før han ble mann og tok bolig i blant oss.
I begynnelsen: Johannes trekker en parallell til skapelsen fra 1. Mosebok hvor «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1. Mosebok 1:1). Han snakker om selve begynnelsen av universet. Der, før Gud hadde talt universet til eksistens, før noen mann, engel eller skapning hadde prist sin skaper, inne i evighetens fortid, var Ordet. Lukas og Matteus fremhever Jesus som menneske og konge ved å inkludere hans ættetavle i deres evangelier, mens Johannes fremhever Jesus som Gud ved å begynne sitt evangelium med hans preeksistens og guddom.
var: Dette verbet, som kan virke så vanlig og ubetydelig på norsk, er rik på himmelsk skatt i den opprinnelige greske teksten. Greske verb uttrykker flere nyanser enn norske verb gjør, og ingen steder er det mer merkverdig enn her. Igjennom prologen balanserer Johannes bevisst mellom to verb for å etablere en kontrast mellom det skapte og det evige. Han bruker ??????? (egeneto) for det skapte, noe som indikerer et opprinnelsespunkt, slik som i vers 3 når han skriver: «alt er blitt til ved ham». Og han bruker ?? (en) for det evige, som ikke indikerer et opprinnelsespunkt, men er i stedet kontinuerlig, som her i vers 1. Enkelt sagt, i begynnelsen var Ordet allerede eksisterende. Ordet har alltid vært der. Uansett hvor langt tilbake du går, selv inn i evighetens dyp, der er han, Ordet, Sønnen, i evig fellesskap med Faderen, sammen med fullkommen kjærlighet, fullkommen harmoni, den fullkomne enhet som ingen jordiske sinn vil noen gang kunne fult forstå. Hvordan kan det forgjengelige forvente å forstå seg på det evige?
Ordet: Begrepet «Ordet» (Gresk: logos) hadde en rik bakgrunn i både jødisk og gresk kultur. For jødene representerte det den virksomme kraften i Guds Ord som ble omtalt i Det Gamle Testamente. Fra 1. Mosebok 1:3 når Gud sa «La det bli lys», og det ble lys. Det måtte bli lys. Guds Ord har guddommelig myndighet. Det oppnår alle sine hensikter og vender aldri tomt tilbake til Gud (Jesaja 55:11). Han skapte himmelen og jorden med sitt mektige ord (1. Mosebok 1; Salme 33:6) og kalte alt til eksistens ut av ingenting. For grekerne representerte Logos «rasjonalitet» eller «logikk», en upersonlig, abstrakt kraft som var kilden til orden og harmoni i universet. Johannes brukte dette begrepet strategisk som en bro for å engasjere både sine jødiske og greske lesere. Han hilste dem med den forbløffende kunngjøringen om at Ordet, Guds kraft, kraften som opprettholder universet, var personlig og hadde kommet ned fra himmelen for å bo i blant oss. I de første århundrene var kristne fascinert av Jesu Kristi identitet som Ordet.
Og Ordet var hos Gud: Her kommer det dype og personlige fellesskapet mellom Faderen og Sønnen inn i fokus. Sønnen er evig, men Sønnen er ikke alene i evigheten. Han har alltid vært der sammen med Faderen. Johannes bruker verbet ?? (en) igjen for å beskrive deres felles evige natur. Deretter bruker han preposisjonen «hos» som antyder til et nært forhold.
Og Ordet var Gud: Jeg vet ikke hvordan man kan forklare Jesu Guddom på noen tydeligere måter. Johannes ordbruk er bevisst. Han skiller mellom Gud Faderen og Gud Sønnen mens han understreker deres intime forhold og felles natur. De er forskjellige personer i ett vesen. For å oppsummere: «I begynnelsen eksisterte Sønnen allerede, og Sønnen har alltid vært der sammen med Faderen, og Sønnen har alltid vært Gud.»
Han var i begynnelsen hos Gud: Her understreker Johannes igjen det personlige forholdet som har eksistert fra evigheten i mellom Faderen og Sønnen. I begynnelsen var han sammen med Faderen, etterpå inne i tid, kom han også ned for å være sammen med oss. Han har alltid delt himmelens herlighet sammen med sin Far (Johannes 17:5), men for sitt folks skyld la Sønnen villig til side sin himmelske stilling, og tok på seg en tjenerskikkelse og fornedret seg selv til døden på korset. (Filipperne 2:6–8). Han gikk fra det høyeste sete i himmelen til den laveste ydmykelsen på jorden da han påtok seg våre synder og ble straffet for våre gjerninger (Jesaja 53:4–5; 2. Korinterbrev 5:21; 1. Peter 2:24). Så ble han oppreist på den tredje dagen, og han sitter nå ved Faderens høyre hånd, æret i all evighet og verdig all vår lovsang. Så stor er Guds kjærlighet.
