Velkommen til del tre av serien: Jesu Titler. Jeg begynte på denne serien uten å innse det, først med Den Førstefødte og deretter med Guds Lam. Siden den var så godt i gang, tenkte jeg at dette burde bli en serie. Nå er vi kommet til Jesu mest fremtredende tittel: Jahve. Det er et spesielt fantastisk navn som peker på Sønnens evige natur og selvstendighet. I motsetning til oss begrensede vesener, er ikke Sønnen avhengig av noe for å eksistere; han eksisterer helt av seg selv, for alltid, sammen med Faderen og den Hellige Ånd.
Mange kristne forbinder bare Faderen med Jahve og Det gamle testamente. Men når man innser at Jesus er også Jahve, blir deres evige enhet mye tydeligere gjennom Bibelen. Ja, selveste gudsnavnet, Jahve, kan minne en om deres nære forhold, deres enhet, en i kjærlighet og rettferdighet, sammen for alltid i alt. Fra evighetens fortid til uendelighetens fremtid har de vært sammen i fullkommen kjærlighet, og de vil alltid være sammen i kjærlighet. Sannelig, Gud er kjærlighet.
Gudsnavnet Jahve er funnet overalt i Det gamle testamentet. Det er imidlertid ikke åpenbart, fordi det vanligvis oversettes som Herren med store bokstaver i moderne norske oversettelser. (Se denne artikkelen for mer informasjon.)
Hvem var det Jesaja så?
Da Jesus gikk inn i Jerusalem, kom jødene ut for å ønske ham velkommen med greiner fra palmetrær som de spredte ut på veien foran ham. De ropte: «Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» Senere kom til og med grekerne for å se ham (Joh. 12:12–26; Matt. 21:1–11). Jesus profeterte om sin død til folket og ba Faderen om å forherlige hans navn. Faderen svarte med en stemme fra himmelen, og fortalte alle med en høy stemme at «Jeg har herliggjort det [navnet], og skal herliggjøre det igjen.» Folkemengden undret seg. Noen mente det hadde tordnet mens andre lurte på om en engel hadde talt til ham. Jesus irettesatt dem, og fortalte dem at stemmen «lød ikke for min skyld, men for deres” (Joh. 12:30).
Menneskelige sett, virket det som om hele verden hadde gått etter ham nå (Joh. 12:19), men det var ikke slik, ikke egentlig. Jødene søkte en messias (helt) som ville frigjøre dem fra den romerske undertrykkelsen, ikke selveste Messias som ville frigjøre dem fra deres slaveri til synd. Gjennom hele Johannesevangeliet fortalte Jesus om menneskenes slavekår til synd, men likevel så fortsatte de å benekte dette (Joh. 6:44–46; 8:32–34; 10:25–28). Etter at Jesus var ferdig med å snakke til dem, kommenterer Johannes på folkets vantro ved å skrive:
Det var for at dette ordet hos profeten Jesaja skulle bli oppfylt – som han har sagt: Herre, hvem trodde det budskapet vi hørte? Og hvem ble Herrens arm åpenbart for? Derfor kunne de ikke tro, for også dette har Jesaja sagt: – Han har blindet deres øyne og forherdet deres hjerter, for at de ikke skal se med øynene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne lege dem. Dette sa Jesaja fordi han så hans herlighet, og talte om ham.
Johannes 12:38–41 NB88/07
På grunn av hvor vanskelige disse ordene om forherdelse kan være, så fokuserer de fleste leserne antagelig på de, mens de overser den fenomenale påstanden som Johannes nettopp kom med. Hvem var det Jesaja faktisk så?
Vel, Johannes forteller oss at jødenes vantro var oppfyllelsen av to av Jesajas profetier. Det første sitatet går tilbake til Jesaja 53:1, den «lidende tjeneren», som så tydelig beskriver Kristi tjeneste og korsfestelse: «Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?» Det andre sitatet kommer fra Jesaja 6, tempelvisjonen, hvor Herren sendte Jesaja ut som en profet til nasjonen.
I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.»
Jesaja 6:1–3 B11BM
I denne storslåtte visjonen møter Jesaja sin skaper, den tre ganger hellige Herren, Jahve, som sitter på sin høye og opphøyde trone, omgitt av himmelske serafer som proklamerer at han er «hellig, hellig, hellig.» På hebraisk ble ord og uttrykk gjentatt for å vektlegge det. Vanligvis to ganger, men her gjentar de det tre ganger for å gi en enda større vekt. Altså, en annen måte å oversette hva serafene sa, er at Gud er «hellig, helligere, helligst.» Gud er den fullkomne som står over hele skaperordenen, uendelig og perfekt, så stor at hans storhet ikke kan sammenlignes med vår lille verden og vårt lille univers, helt uutgrunnelig for våre ynkelige sinn.
Jesaja innser hvor uverdig han var til å være i Jahves nærvær og uttalte en forbannelse over seg selv: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» (Jes. 6:5). Da Jesaja sto overfor Guds absolutte hellighet, følte han den uutholdelige vekten av sin egen synd. Han fryktet for seg selv fordi han visste at Gud ikke ville tolerere urenhet hos seg. Utvilsomt hadde han lest den delen av Moseboken, hvor Gud advarte Moses at ingen kan «få se ansiktet mitt, for et menneske kan ikke se meg og leve» (2 Mos. 33:20).
For at Jesaja skulle kunne være i Jahve nærvær måtte Herren rense ham for hans synd ved hjelp av kull fra alteret, et bilde av Jesu verk på korset (Jes. 6:6–7). Så sendte Herren ham ut med dette budskapet til folket:
Han [Gud] sa: «Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne! Gjør dette folkets hjerte fett, gjør ørene tunge og kleb øynene igjen, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og ikke vende om og bli helbredet!»
Jesaja 6:9–10 B11BM
Dette er avsnittet som Johannes siterer. Han innser at dette refererer til jødene som hadde sett Jesus utføre mirakler og hørt ham tale om himmelske ting, men likevel fortsatte å være hardnakket og nektet å tro. Så skriver Johannes:
Dette sa Jesaja fordi han så hans herlighet, og talte om ham. Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen.
Johannes 12:41-42 NB88/07 (vektlagt)
Legg merke til pronomene (den fete skriften). Det er det samme gjennom hele avsnittet. Dette betyr at personen som Jesaja hadde sett er den samme personen som mange av rådsherrene begynte å tro på, men ikke ville tilstå åpent på grunn av feighet. Hvem var denne personen? Hvem sin herlighet hadde Jesaja sett? Jesaja hadde sagt at han så Jahve. Johannes sa at Jesaja så Jesus. Hvem var det da Johannes trodde Jesus var? Jahve. Jesus er den evige Jahve, hele kreasjonens Gud som sitter på rettferdighetens trone i templet, omgitt av himmelske tjenere som evig synger hans lovsang.
Den Evige Skaperen
Den neste referansen er fra Salmeboken, Salme 102, en personlig Salme for meg fordi det var den første Salmen som jeg studerte. Salmen har også kommet opp flere ganger i samtaler når jeg har vært ute å evangelisert på grunn av temaet, som er ubehagelig, men livsviktig, for den moderne vestlige personen å anerkjenne: lidelse og dødelighet. (Folk ser ikke behovet sitt for Jesus om de tror at de kommer til å leve her for alltid.)
Salmisten går gjennom en vanskelig tid i livet med lidelse hvor han desperat roper ut til Herren, Jahve. Først ber han Gud om å komme og høre på hans bønn: «Herre, hør min bønn, la mitt rop nå fram til deg!» (Sal 102:2). Midt i sin kval trekker han gjentatte kontraster mellom sin egen midlertidig eksistens og Jahves evige natur. Salmistens dager går bort som røyk (Sal. 102:3) og han visner som gress (Sal. 102:12), mens Gud troner til evig tid og navnet hans varer fra slekt til slekt (Sal. 102:13). Han minner Gud om sine løfter overfor Sion (Sal. 102:14–23) og ber deretter Gud om å skåne livet hans mens han lovpriser Guds evige liv (Sal. 102:24–25). Til slutt, etter at han er ferdig med å trekke en kontrast mellom Gud og seg selv, trekker han en annen mellom Gud og skaperordningen ved å si:
Du grunnla jorden i gammel tid, himmelen er et verk av dine hender. De skal gå til grunne, men du består. De skal slites ut som klær, du skifter dem ut, og de er borte. Men du er den samme, dine år tar aldri slutt. Dine tjeneres barn skal slå seg til ro, deres ætt skal være grunnfestet for ditt ansikt.
Salme 102:26–29 B11BM
Det kan ikke være tvil om at disse ordene refererer til Herren, Jahve, på grunn av hvordan salmisten roser ham. Salmisten lovsynger Jahves eksklusive egenskaper:
- Jahve «består», han er «den samme», og hans «år tar aldri slutt», i forhold til skaperordningen som vil gå til «grunne» og alle «slites ut som klær.» Herren er tidløs og uforanderlig; Skapelsen er midlertidig og foranderlig.
- Salmisten roser Jahve for hans verk: «Du grunnla jorden i gammel tid, himmelen er et verk av dine hender.» Herren alene skapte himlene og jorden (Jes. 45:18). Han strakte ut universet, formet alt ned til den minste detalj, fra den minste meteoren til den mest massive solen, ordnet dem alle, og tildelte dem deres bane gjennom tid og rom.
- Salmisten hinter til den dagen da alt vil bli gjort nytt når Jahve vil erstatte denne falne skapelsen med den nye skapelsen. Han skriver at «De skal gå til grunne, men du består. De skal slites ut som klær, du skifter dem ut, og de er borte.» Selv om den nye skapelsen ikke er i sikte, er endring og entropi det, helt klart. Og ingen andre enn Gud kan sies å ha ansvaret for hvordan universet forandrer seg og opphører.
Summerert, Jahve er: Herren som er evig, skapte alt, og forandrer alt. Dette er egenskaper som er eksklusive til Jahve. Det kan ikke være sant for noen andre. Derfor, når forfatteren av hebreerne siterer dette avsnittet for å beskrive Jesus, refererer han til Jesus som Jahve.
Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, din herskerstav er rettferdighetens septer. Du har elsket rettferd og hatet urett. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner med gledens olje.
Og videre:
Du, Herre, grunnla jorden i begynnelsen, og himmelen er et verk av dine hender. De skal gå til grunne, men du består. De skal alle eldes som klær. Du ruller dem sammen som en kappe, de skiftes ut som klær. Men du er den samme, dine år tar aldri slutt.
Hebreerne 1:8–12 B11BM
Hele poenget med prologen til hebreer-brevet er å etablere at Sønnens, Jesus Kristus, er overlegen over alt i skapelsen. Forfatteren siterer en rekke med avsnitt fra Det gamle testamentet for å demonstrere Kristi eksellenser. I begynnelsen i vers 5, forteller forfatteren oss at i hver av disse sitatene er det Gud Faderen som taler om sin Sønn og sammenligner ham med de underlegne englene.
- I de tre første siteringene priser Faderen Sønnen (Hebr. 1:5–6).
- I den fjerde trekker Faderen en kontrast mellom Sønnen og hans undersåtter ved å si at han «gjør sine engler til vinder, sine tjenere til flammende ild» (Hebr. 1:7).
- I den femte og sjette, de relevante sitatene, fortsetter Faderen å prise sin Sønn (Hebr. 1:8–12).
Det er viktig å forstå at vers 10 og 12 er adressert til Sønnen. Faderen forteller sin Sønn at «Din trone, Gud, står til evig tid.» Og videre, «Du, Herre, grunnla jorden i begynnelsen, og himmelen er et verk av dine hender.» Hvilket betyr, forfatteren av hebreerne og Faderen beskriver ikke bare Jesus som Herren i Salme 102, de tilskriver også Jahves eksklusive egenskaper til Jesus. Jesus er Herren som er evig, skapte alt, og forandrer alt. Dette passer perfekt sammen med det forfatteren skrev tidligere i Hebreerne 1:3, hvor han sa at Sønnen «bærer alt ved sitt mektige ord».
Hva betyr det at forfatteren av hebreerne kunne ta et slikt eksklusivt avsnitt som bare kan beskrive Jahve og bruke det til å beskrive Sønnen? Åpenbart trodde forfatteren at Sønnen, faktisk var inkarnasjonen (kroppsliggjøringen) av Jahve selv. Den evige Gud som strakte ut himmelen og la jordens fundament, hadde kommet ned fra himmelen, vandret langs Israels støvete veier og blitt korsfestet for syndene til han som skrev nettopp dette..
Flertallet i Jahve
Dertil, er ikke bare Jesus gjentatte ganger identifisert som Herren, Jahve. Flere tekster i Det gamle testamente hentyder også til et flertall inne i Jahve. For eksempel, når Gud skapte mennesket, sier Gud: «La oss lage mennesker i vårt bilde» (1 Mos. 1:28), og da Gud var i ferd med å gripe inn de Babels tårn ble bygget, sier Gud: «Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres» (1 Mos. 11:7).
Etterpå, før Sodoma og Gomorras dom viste Herren seg sammen med to av engler sine for Abraham. Abraham inviterte dem til å spise sammen med ham (1 Mos. 18:2–5). Etter måltidet informerte Herren Abraham om at han ville ødelegge byene på grunn av deres klagerop og store synd (1 Mos. 18:20–21). De to englene dro mot Sodoma mens Herren ble igjen hos Abraham. Abraham gikk i forbønn på vegne av innbyggerne (1 Mos. 18:22–33). Etter at englene hadde gått inn i Sodoma og evakuert Lot og hans døtre (Gen 19:1–22), står det at:
Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar. Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen.
1 Mosebok 19:23–24 B11BM (vektlagt)
Legg merke til at Herren, Jahve, blir nevnt to ganger. Det ser ut til å være en nede på jorden som hadde spist og snakket med Abraham og en som er oppe i himmelen. Dette særegne fenomenet gjentas i Amos bok når Gud taler om ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra.
Jeg ødela dere slik Gud ødela Sodoma og Gomorra. Dere var som et utbrent vedtre, raket ut av ilden. Men dere vendte ikke om til meg, sier Herren.
Amos 4:11 B11BM (vektlagt)
Her beskriver Herren, Jahve, ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra som en observatør, som om han hadde sett Gud ødelegge byene. Tekster som disse gir bare mening med et treenig syn på Jahve. Treenigheten skaper sammen, som da de skapte mennesket, og de dømmer sammen, som da de ødela Sodoma og Gomorra.
Harmoni i Forsoningen
Det er en vakker harmoni og enhet som eksisterer evig mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det blir tydeligere når man innser at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd alle er identifisert som Jahve. De deler det ene guddommelige navnet, og jeg tror det er dette navnet som er i siktet til da Jesus ga disiplene misjonsbefalingen:
Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn
Matteus 28:19 B11BM
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd tar på seg forskjellige roller i verden, men de deler de samme guddommelige egenskapene og er alltid i fulkommen enighet om alt. De hater den samme ondskapen og elsker den samme rettferdigheten (Hebr. 1:9; Joh. 5:30). Alle er hellige, og ingen av de kan leve sammen med skitne syndere som oss (Hab. 1:13; Sal. 5:4–6; Ord 6:16-19). Før vi kunne bli tatt inn i deres nærvær, måtte vi renses for våre synder. Derfor arbeidet de sammen for å rense og redde oss. Som Efeserbrevet 1 beskriver, er forløsning selv et treenig verk:
- Faderen forordnet og sendte Sønnen ut i verden for vår forløsning (Ef. 1:3–6).
- Sønnen la ned sitt liv til vår forløsning (Ef. 1:7–12).
- Den Hellige Ånd anvender forløsnings-verket til våre liv (Eph. 1:13–14).
Det er ingen disharmoni inne i den treenige Gud. Deres kjærlighet til hverandre og verden er harmonisk og fullkommen for alltid. Det var Faderen som så elsket verden så høyt at han sendte sin Sønn for å dø for våre synder (Joh 3:16; 1 Joh 4:10; Ef. 1:4–5), og det var Sønnen som ofret seg opp på grunn av sin rikelige kjærlighet (1 Joh 3:16; Joh 15:13; Ef. 5:2). Og på grunn av deres store offer kan Den Hellige Ånd komme inn i våre liv, bo i oss, og bringe frem kjærlighetens frukt i oss (Gal. 3:13–14; 5:22; Rom. 5:5). Alt som Sønnen elsker, elsker Faderen. Alt som Faderen elsker, elsker Ånden. Alt som Ånden elsker, elsker Sønnen. De arbeider sammen i alt (Joh. 5;6:37–40; 10:27–30; Rom. 8:27), og alle sammen er kjærlighet (1 Joh. 4:8).
Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett.
Johannes 10:27–30 B11BM (vektlagt)
