Guds Lam — Jesu Titler

Introduksjon

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!»

Johannes 1:29, B11BM

Etter at Døperen Johannes hadde identifisert Jesus som Messias, beskrev han Jesus som Lammet to ganger. I Johannes 1:29 pekte Døperen Johannes på Jesus og proklamerte at: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Og igjen noen få vers senere: «Se, Guds lam!» (Johannes 1:36). De to disiplene som sto sammen med Johannes visste at dette var betydningsfullt fordi de forlot umiddelbart Johannes for å følge etter Jesus.

Siden da har kristne vært begeistret over Jesu rolle som Guds Lam, stadig fremstilt i salmer og kunst. Vår moderne tilbedelse-musikk er fult av lam. Og av en god grunn. Guds Lam er en av de mest betydelige titlene til Jesus som beskriver hans arbeid på korset, som ofte ble profetert om i Det gamle testamente. Da disiplene til Johannes og jødene først hørte dette, kunne det ha minnet dem om flere tekster.

Påskelammet

Den største teksten som beskriver et offerlam går tilbake til da Moses først brakte israelittene ut av Egypt. Da Herren, Jahve, talte til Farao gjennom Moses og befalte Farao å la folket hans gå fri for å tilbe ham, fortsatte Farao å gjøre motstand og forherdet hjerte sitt. Så Gud utløste ni landeplager over Farao og Egypt. Før den siste, den tiende, truet Herren Farao direkte:

Moses sa: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen.»

2 Mosebok 11:4–5, B11BM

Denne landeplagen ville falle over alle som ignorerte Herrens instrukser. Herren befalte alle israelittiske husstander å finne et toårig lam uten feil. På kvelden, måtte de slakte lammet sitt, uten å brekke noen av beinene. Så om natten måtte de steke og servere den sammen med usyret brød og bitre urter (2 Mos. 12:3–6, 46). Til slutt ga Herren dem detaljerte instruksjoner for hvordan de skulle spise: «Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast!» (2 Mos. 12:11). Med andre ord, de måtte spise påske-måltidet mens de var forberedt på å dra, da de var i ferd med å bli sendt ut av Egypt.

Herren ville da passere gjennom byen for å slå ned egypterne. Da han så et hus med lammeblod på dør-stolpene, ville han «gå forbi» det huset – det er her det opprinnelige hebraiske navnet på påske kommer fra, Pesach, som betyr «å forbigå», eller «å gå forbi». Det er derfor det blir det kalt «forbigå-lammet». Ethvert hjem som ikke var dekket av lammeblod ville miste sin førstefødte (2 Mos. 12:1–28).

Interessant nok var denne festivalen ikke eksklusiv for Israels genetiske etterkommere. Det ble gjort bestemmelser for utlendinger fra starten av. Hvis de lot seg omskjæres, kunne de ta del i påsken og bli som «en som er født i landet» (2 Mos. 12:19; 12:48). Og siden det allerede var gudfryktige egyptere som hadde fulgt Herrens instruksjoner (2 Mos. 9:19–20), fortsatte noen sannsynligvis å gjøre det gjennom påsken og utvandringen, til de forlot Egypt som en del av de «mange slags menneskene» som gikk ut sammen med Israel (2 Mos. 12:38).

Førstefødte (enten israelittiske eller hedninger) som ikke hadde ofret opp påskelammet og dekket sine dør-stolper med dens blod, ville dø. Senere lærer vi hvorfor, når forfatteren av hebreerne forteller oss at: «uten at blod blir utøst, er det ingen som får tilgivelse», (Hebr. 9:22). Og når Gud sier: «For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for livet deres. Blodet soner fordi livet er i det» (3 Mos. 17:11). Gud må straffe synd. Blod må utøses. Enten synderens blod eller blodet til et offer. Og det er slik han vil redde oss. På samme måte som påskelammets blod måtte dekke over de førstefødte slik at Gud skulle forbigå dem, må blodet til Guds Lam dekke over den troende, slik at Gud vil forbigå dem. Da vil han ikke slå dem ned, men i stedet, lede dem ut av det åndelige Egypt til det lovede landet.

Legg også merke til at Gud er den som gir blodet, ikke mennesket. Det er hans offer: «jeg har gitt dere blodet.» Gud er den eneste som kan utøse blodet som dekker over våre onde synder. Han er den som «vil selv se seg ut et brennofferlam», som Abraham profeterte (1 Mos. 22:8, 14). Og det gjorde han. På den skjebnesvangre dagen på Golgata brakte Gud frem sitt lovede offer og førte ham fram til alteret. Der slo han og gjennomboret sin vakre enbårne Sønn Jesus Kristus. Han øste ut påskelammets blod på kors alteret for å dekke over og redde sitt folk.

Påskelammet måtte også oppfylle spesifikke kvalifikasjoner: Det måtte være feilfritt. Herren advarer ofte sitt folk om at Han avskyr skadde ofre og kaller dem avskyelige (5 Mos. 15:21; 17:1; 3 Mos. 22:19–25; 4 Mos. 19:2). Gud er hellig og perfekt, og Han krever et hellig og perfekt offer (Hebr. 9:9; 10:1, 4). Å komme nær hans alter med et underlegent offer er ensbetydende med å til å forakte hans navn (Mal. 1:6–8). Dette kravet til perfeksjon er et bilde på Kristus (1 Pet. 1:19; Hebr. 9:14). Å være feilfritt er et symbol på å være syndfri. For å være det akseptable offeret, det fullkomne hvite lammet, måtte Jesus leve det idelle livet helt fra mors liv til korset, ydmykt og lydig mot alle befalinger, og han måtte elske Faderen av hele sitt hjerte, sjel, styrke og sinn, hvert eneste sekund av hver eneste dag (Luk. 10:27). Først da ville offeret være perfekt og verdig til å bli brakt frem for den tre-ganger hellige Jahve.

Alle dyre-ofrene som Gud innstiftet for Israel, var bare en skygge av det store offeret som Gud ville ofre en gang i fremtiden (Hebr. 10:1). Vi må ta blodet fra hans store påskelam og smøre det på våre livs dør-stolper. Først når vi er dekket av hans blod, vil vi være beskyttet mot døden. Hvis vi fornekter Guds Lam, og vi prøver å presentere vårt eget lam på Guds alter (våre egne liv og gjerninger), avviser vi Kristi perfekte offer og tilbyr Gud et uverdig offer, som i forhold til Kristus ikke bare er et lam med feil, men et kvalmt lam som er dødt, råttent og lemlestet (Jes. 64:6; Rom. 3:10–18). Han vil kalle det avskyelig og brenne det i helvetes ild i all evighet.

Det Lidende Lammet

Et annet betydningsfullt lam finnes i Det gamle testamentes mest omfattende evangelie-presentasjon: Jesaja 53, den lidende tjeneren.

Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen.

Jesaja 53:4–7, B11BM

Da de Jødiske lederne arresterte ham, gjorde han ikke motstand. Da disiplene hadde forlatt ham, og hans folk fordømte ham, klaget han ikke. Hele tiden, fra arrestasjonen til farse-rettsaken til korsfestelsen, var Jesus føyelig som et lam. Selv da de romerske soldatene hånte og pisket ham, åpnet han ikke munnen. Ordet «slaktes» passer for det som skjedde med Jesus. Soldatene flådde ham omtrent med piskingen. De lemlestet Guds perfekte lam så mye at han ikke kunne bære sitt eget kors hele veien til Golgata (Matt. 27:32; Mark. 15:21; Luk. 23:26). Men selv da hans kropp var lemlest, var hans innside like vakker som alltid. De kunne rive opp huden hans, men de kunne aldri rive opp sjelen hans. Da han ankom korset, var han derfor det perfekte offer. Han hadde gått gjennom det verste denne verden hadde å tilby, og gjennom det hele holdt han fast på sin fullkomne kjærlighet til Faderen.

Så det var Herrens vilje å knuse ham (Jes. 53:10).

Herren la alle våre misgjerninger på ham, og gjennom hans lidelser på korset er vi frelst. Han døde så vi kunne leve. For en ufattelig kjærlighet frelseren har for sin falne flokk. Hvilket dyrebart blod som ble utøst på Golgata for oss. På grunn av overfloden av hans herlige nåde, la Jesus ned sitt liv for å redde elendige syndere som deg og meg. Jesus er det perfekte påske-lammet som døde for alle de syndige lammene som hadde kommet på villspor.

Skriften peker på Jesus

Alle disse profetiene, og høytidene pekte frem mot korset (Joh. 5:39). De var en skygge av tingene som skulle komme (Kol. 2:17; Hebr. 10:1). Det store mysteriet som hadde vært skjult i århundrer, synet som konger og profeter lengtet etter å se, den lovede Messias som folket var desperate etter, alt dette og mer, Gud har åpenbart for oss som nå lever etter korset. Hvor velsignet vi er (Luk. 10:24; Matt. 13:17; 1 Pet. 1:10–12). Det er historiens midtpunkt som alt hadde ledet opp til, og alt siden ser tilbake på, som Gud nøye har skrevet ned for at hele hans folk skal kunne beundre og opphøye. Vi kan se det siste påskelammet som Faderen ofret på Golgata hver gang vi åpner Bibelen vår. Skyggene er borte, og nå er det bare lys. Vi trenger ikke å rote rundt i mørket i vårt søk etter Gud. Nei. Han er alltid her og venter på oss, omringet av strålende lys, fult synlig. Alt er der i Bibelen din.

Gå og les om det vakre påskelammet som utøste sitt blod for dine synder, den fullkomne messias som døde for å sikre din evige frelse. Finn ham og tilbe ham som elsket deg og døde for deg, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige (Rom. 4:25).

Han vil åpenbare livs-stien for deg. I hans nærvær er det glede i overflod, og det er fryd uten ende ved hans høyre hånd (Sal. 16:11).

Takk

Hvis dette har vært oppbyggende og du ønsker å motta flere artikler som dette, kan du abonnere på denne bloggen ved å skrive inn e-posten din nedenfor.
Hvis du ønsker å støtte meg og Golgata.no, kan du gjøre det gjennom bønn.
Du kan også dele denne artikkelen.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

Mer i Kategori:

Jahve — Jesu Titler

Velkommen til del tre av serien: Jesu Titler. Jeg begynte på denne serien uten å innse det, først med Den Førstefødte og deretter med Guds

Husk at Gud er kjærlighet (1 Joh. 4:16). Så fryd deg over Herren, alltid (Fil 4:4).
All ære til Gud alene. Nåde og fred til deg. Amen.
Vennlig hilsen, Tom-Roger Mittag.