Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Johannes 1:6–8, B11NB
Når en konge skulle ut, var det vanlig å sende ut en budbringer foran ham for å informere alle om hans kommende ankomst. Denne budbringeren ble kalt en herold. Konger dukket ikke bare opp og sa til folket: «Hallo. Jeg er kongen». Nei. Kongen hadde alltid en garde, og han sendte en herold foran seg slik at folket kunne arrangere en storslått velkomst for ham. Fordi Jesus er Kongenes Konge og Herrenes Herre, måtte Han også ha en herold. Hans herold var Døperen Johannes.
Helt siden Gud hadde ført Sitt folk Israel ut av Egypt under utvandringen, hadde Gud med jevne mellomrom talt til dem gjennom profetene, som profetert alt fra det katastrofale fallet til Jerusalem, til den herlige ankomsten av Messias og Hans budbringer, inntil rundt 440–400 f.Kr. da Gud sendte Sin siste profet Malaki. Malaki (hvis navn betyr «Herrens budbringer») profeterte at Gud ville sende Sin budbringer for å «rydde vei for meg» (Mal 3:1) og at Han ville sende «profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende» (Mal 4:5). Så, i de neste 400 årene, var Gud stille.
Helt til en dag, da en røst ropte ut i ødemarken. Gud talte igjen gjennom en annen profet, den lovede budbringeren, Døperen Johannes (Luk 3:1-3). Slik som andre profeter før ham, var han ganske eksentrisk. Han hadde en kappe av kamelhår og et lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill-honning (Matt 3:4), i likhet med profeten Elias som var «en hårete mann med et skinnklede bundet om livet» (2 Kong 1:8).
Johannes hadde kommet for å forberede veien og folket for Kongen (Luk 1:17, 76–77), og kunngjøre Hans strålende ankomst til verden: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matt 3:2). Ikke bare var Kongenes Konge på vei til verden, men han kom for å etablere Sitt rike av troende på jorden. Mange israelitter ble fascinert av denne særegne fyren, så de dro ut for å se ham og høre budskapet hans. Mange fikk syndenød og lot seg døpe. Markus beskriver hans enorme innvirkning når han skriver: «Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven» (Mark 1:5). Senere sendte de jødiske lederne også en delegasjon for å spørre ham. Spørsmålene deres vitner om forventningene som var i luften rundt Jesu tid: Ikke bare ventet jødene på Messias, men også på Hans budbringer, og de hadde gjort det i århundrer (Joh 1:19–27).
Akkurat som de andre evangeliene, begynner Johannesevangeliet med et vitne fra Døperen Johannes (Matt 3; Mark 1:1–12; Luk 3: 1–22). Fra start til slutt fremstiller evangeliene Jesus som frelser og konge. Men, Jesus utnevner aldri noen disipler eller avgir noen kongelige kunngjøringer om Seg selv eller Sitt rike, før Døperen Johannes hadde proklamert Hans ankomst og døpt Ham. Før kongen kunne tale til folket, måtte budbringeren Hans gå foran og proklamere Hans ankomst.
Det er en merkbar kontrast mellom Døperen Johannes og Jesus Kristus. Når Johannes først vises i evangeliet, skriver forfatteren: «Et menneske sto fram» (Joh 1:6). I forhold til det evige Ordet Jesus Kristus som har vært prologens tema frem til nå (Joh 1:1–5), så blir Johannes bare beskrevet som en mann. Men, selv om Døperen Johannes bare var en mann, var han Guds mann. Johannes hadde ikke utsendt seg selv; Han hadde blitt «utsendt av Gud». Gud hadde gitt ham i oppdrag å forkynne ankomsten til den lovede Messias og Hans rike. I likhet med de andre profetene før Johannes, selv før Gud hadde formet ham i mors liv, hadde Gud ordinert dette enestående oppdraget for ham og utnevnt ham til å være profet. Før Johannes ble unnfanget, kom engelen Gabriel til faren hans Sakarja og fortalte ham om det strålende arbeidet som Gud hadde forberedt for hans sønn:
Han skal få mange i Israel til å vende om til Herren, deres Gud. Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.
Lukas 1:16–17, B11NB
Apostelen Johannes er ikke den samme personen som Døperen Johannes. Apostelen er en av Jesu tolv disipler og forfatteren av evangeliet; Døperen er Jesu budbringer som ble utsendt for å forberede veien. Interessant nok refererer de tre andre evangeliene til Døperen Johannes med flere titler, slik som «døperen», men dette evangeliet refererer bare til ham som Johannes, slik som i vers 6: «Navnet hans var Johannes». I motsetning til de andre evangelieforfatterne, trenger ikke Apostelen Johannes å skille mellom seg selv og Døperen Johannes fordi han aldri refererer til seg selv ved navn i evangeliet sitt.
Å Vitne for Kristus
Døperen Johannes’ misjon var ikke å opphøye seg selv, men «Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset»: Jesus Kristus. De greske ordene for vitne (marturia) og å vitne (matureo) er juridiske ord relatert til fakta, ikke meninger, brukt i rettssaler. I bibelen, er ordene i hovedsak brukt av Apostelen Johannes i hans evangelium, brev og åpenbaring. Apostelen punkterer åtte vitner i hans evangelium:
- Døperen Johannes: Joh 1:6–8; 3:26; 5:33
- Jesus selv og hans ord: Joh 3:11; 3:32; 8:18
- Noen av dem som møtte ham: Joh 4:29; 12:17
- Jesu gjerninger: Joh 5:36; 10:25
- Faderen: Joh 5:37; Joh 8,18
- Gamle Testamente: Joh 5: 39–40
- Den Hellige Ånd: Joh 15:26
- Disiplene (og Nye Testamente): Joh 15:27; 19:35; 21:24
Rotordet til disse greske ordene (marturia og matureo) er kilden til det moderne ordet «martyr», som NAOB definerer som en «person som lider døden for sin kristne tros skyld» og en «person som ofrer livet eller underkaster seg lidelser for sin overbevisnings skyld». Opprinnelig så antydet ikke disse ordene til lidelse, inntil jødene og romerne forfulgte utallige kristne på grunn av deres tro. Å vitne om Kristus da betydde det at man måtte tåle lidelse og død. Å gi avkall på Kristus var heller ikke et alternativ, ikke uten å miste sin himmelske belønning (Matt 10:22; 24:13; Luk 9:26; Åp 2:10). Det Nye Testamente beretter om de første martyrene, inkludert Stefanus (Apg 7:54–60), Jakob (Apg 12:1–5), og til og med Herren Jesus selv som sa at verden hater ham: «fordi jeg vitner (matureo) om at verdens gjerninger er onde». Døperen Johannes ble halshugget i fengsel på grunn av hans tjeneste. Han talte sannheten og ville ikke anerkjenne Herodes sitt ugyldig ekteskap (Mark 6:18; Matt 14:10).
Å vitne for Kristus og sannheten betyr ikke bare å samles på Herrens dag for en preken, noen salmer og desserter; det kan også bety å bli forfulgt og steinet i hjel i gaten mens du elsker og ber for dem som dreper deg (Matt 5:44; Apg 7:60; Luk 23:34). Men det er verdt det, alltid. Livets forgjengelige gleder kan ikke sammenlignes med de skattene i himmelen som Gud har spart opp for dem som elsker Ham. Og den mest utmerkede gaven som Gud vil gi oss er ikke materielle goder eller et gjensyn med våre kjære som har gått bort. Nei. Det er Gud selv, å se Ham ansikt til ansikt (1 Kor 13:12). Den dagen vil vi være forent med Gud for å prise Han for alltid, i perfekt kjærlighet og harmoni med hverandre, og sole oss i lyset av ham som sitter på den hellige tronen, i en by som ikke trenger verken en sol eller en måne, fordi Guds herlighet gir det lys (Åp. 21:23).
Dette livet er kort som røyk; det himmelske livet vil vare evig. Livet er en liten pris å betale for det evige livet.
Peke til Jesus
Da Døperen Johannes vitnet om Kristus, gjorde han det «så alle skulle komme til tro ved ham». Folk kommer til tro på Kristus via vitnesbyrd fra menn som Johannes. Da han pekte sine to disipler til Frelseren, fulgte de ham (Joh 1:35–38). Vi gjør det samme med livene vi lever og vitnesbyrdene vi deler.
Allerede før Døperen Johannes kunne uttale sine første ord i evangeliet, skriver apostelen at «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset». Alt handler om Jesus. Han er det evige lyset som kom inn i den mørke verden. Johannes var ikke lyset, bare lysets vitne og budbringer sendt forut for å forberede veien, og han anerkjente dette. Da folket og fariseerne kom for å spørre Johannes om han var Kristus (Messias), fortalte Johannes dem nei (Joh 1:20; Luk 3:15). I stedet for å ta imot ros og tilbedelse, pekte Johannes alle mot den eneste personen som er verdig det, Herren Jesus Kristus, som er verdens eneste frelser. Selv om Gud hadde gitt Døperen Johannes en eksepsjonell tjeneste på jorden hvor han forkynte til og døpte mangfoldige mennesker, lot han aldri denne tjenesten gjøre han høy på pæra. Han så hvem han var sammenlignet med Jesus: en mann som ikke en gang er verdig til å løsne sandal-stroppen til Jesus (Joh 1:27).
Det beste eksemplet på Døperen Johannes’ ydmykhet er muligens skrevet ned i Matteus 3. Da Jesus kom for å bli døpt av ham, erkjente Johannes at han ikke var verdig nok til å døpe sin egen frelser og i stedet sa til Jesus at «Jeg trenger å bli døpt av deg». Jesus forsikret ham om at det var nødvendig for å «oppfylle all rettferdighet». Fordi Jesus måtte leve et perfekt liv på syndernes vegne, måtte han også døpes. Johannes samtykket og døpte Jesus. Da Jesus reiste seg opp igjen fra vannet, åpnet himmelen seg, «og han [Jesus] så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: ‘Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.’»
Døperen Johannes anerkjente at han var uverdig til å døpe Jesus og å være hans tjener. Senere, da han pekte to av disiplene sine til «Guds lam som tar bort verdens synder» (Joh 1:36), pekte han ikke bare mot verdens lam, men også mot sitt eget lam. Han var en synder med behov for en frelser. Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. (Rom 3:11). Johannes’ to disipler forlot ham deretter for å følge etter Jesus. Senere, da noen andre av hans disipliner henvendte seg til ham på grunn av en strid angående renselse og fordi de var opprørt over at «alle går til ham [Jesus]», forteller Johannes dem om sin glede:
Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.
Johannes 3:27–30, B11NB
Han gledet seg over at alle forlot ham for å følge Jesus. En god tilbeder vil lede øynene dine mot Kristus for å få deg til å tilbe Kristus; en dårlig tilbeder vil lede øynene dine mot seg selv for å få deg til å undre deg over hvor flink han er til å tilbe. I stedet for å bare peke til Kristus, vil han rette den ene hånden mot seg selv og den andre mot Kristus. La oss unngå dette og i stedet følge i Døperen Johannes’ fotspor ved å bare peke til den perfekte frelseren som døde på korset for våre synder og sikret vår evig frelse. Når våre brødre og søstre tar blikket vekk fra oss og ser på Frelseren, gleder vi oss. Han må vokse, vi må avta.
