Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Kolosserne 1:15–17, B11NB
Jesus blir referert til med en mengde utmerkede titler i Bibelen, slik som Frelser, Gud, Messias, Alpha og Omega, Kongenes Konge, Herrenes Herre, og Ordet. Vi anerkjenner, setter pris på, og gleder oss over alle disse, mens vi legger dem til i vårt lovprisnings ordforråd og skriver dem inn i salmene og sangene våre.
I motsetning til visse andre titler som bare forvirrer oss, som «førstefødte». Hvordan kan Jesus være den førstefødte, siden han ikke ble skapt?
At Jesus er den førstefødte er nevnt et par steder i Bibelen, mest merkverdig i Kolosserne 1:15, hvor Paulus sier at Jesus er «den førstefødte før alt det skapte». For å forstå dette ordet, må vi se på hva det betydde for den opprinnelige forfatteren, Paulus. Da Paulus skrev brevet til menigheten i Kolossai, hadde han en spesifikk idé som han prøvde å formidle til mottakerne. Det ordet betydde noe spesifikt i kulturen han og mottakerne hans levde i, noe det ikke gjør i dag.
Det er tydelig i Det gamle testamente at førstefødte ikke bare refererer til noen som er født først kronologisk. Det kan det, men det refererer ofte til noe langt mere utmerket. For eksempel sier Herren, Jahve, i Salme 89:28: «Ja, min førstefødte skal han være, den høyeste blant kongene på jorden». Denne salmen snakket opprinnelig om David, den andre kongen av Israel, og den er også en messiansk salme som profeterer Messias’ kommende rike. Da han vil være den høyeste av alle kongene på jorden. Siden Salmen snakker om både Jesus og David, må den være gjeldende for både Jesus og David. Dette er et problem for de som hevder at ordet førstefødte bare kan tolkes bokstavelige, fordi David var ikke den førstefødte til faren hans, Jesse. Nei. Han var den yngste av Jesse sønner. Dette verset sier også at han skal bli den førstefødte i fremtiden, «skal han være», akkurat som om det var en tittel som kan tildeles. Og det er det.
I den første boken i Bibelen, da Israel (Jakob) lå på dødsleiet, velsignet han barnebarna sine, sønnene til Josef. Han la venstre hånden på Manasse (den eldste) og høyre hånden på Efraim (den yngste). Dette var et brudd på det tradisjonelle fordi den eldste sønnen burde ha vært til høyre. Joseph kritiserte dette:
Josef så at faren la den høyre hånden sin på hodet til Efraim, og han mislikte det. Han tok farens hånd for å flytte den fra Efraims hode til Manasses. «Ikke slik, far!» sa Josef til faren. «For dette er den førstefødte, legg den høyre hånden på hodet hans!»
Første Mosebok 48:17–18, B11NB
Høyre hånd er assosiert med å være fremst. Da Israel la høyre hånd på Efraim, antydet han at den yngre ville være større enn den eldre, noe han sa høyt etterpå:
Men faren nektet. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Også han skal bli til et folk, også han skal bli stor, men broren hans, som er yngre, skal bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.»
Første Mosebok 48:19, B11NB
Israel ga Efraim sin største velsignelse,«Han satte altså Efraim foran Manasse» (1 Mos 48:20). Senere i Bibelen i Jeremia 31:9, når Gud snakker om hvordan han skal frigjøre sitt folk, sier han: «De kommer med gråt, jeg leder dem med trøst. Jeg fører dem til rennende bekker, på jevn vei der de ikke snubler. For jeg er en far for Israel, og Efraim er min førstefødte sønn». Til tross for at han var den yngste, ble Efraim sett på som den førstefødte.
Den førstefødte var også den største arvingen som arvet dobbelt så mye som brødrene sine (5 Mos 21:17). Når Gud sa til Abraham at han skulle gi ham det lovede landet, sa Han: «For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid» (1 Mos. 12:15). Abraham overleverte denne velsignelsen til sin første sønn, Isak (1 Mos 25:5; 26:3), og Isak skulle ha gitt den videre til sin første sønn, Esau, men mens Esau i mors liv, sa Gud til henne: «To folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste» (1 Mos 25:23). Som lovet, ble begge Isaks sønner nasjons-fedre: Esau, edomittenes far, og Israel israelittenes far, nasjonen som fikk den større arven: Det lovede landet. Senere, da Gud skulle lede Moses og israelittene ut av Egypt sa Gud at «Israel er min førstefødte sønn» (2 Mos 4:22).
Verken Israel, Efraim eller David var den første sønnen, men alle tre ble allikevel den førstefødte. For både jøde og gresk var denne tittelen et tegn på å være fremst og ha arverett, en perfekt tittel for Kristus, som er den fremste over alt (Kol 1:18) og satt som arving over alle ting (Heb 1:2).
Skaperen og Opprettholderen
Paulus fortsetter å opphøye Kristi herredømme og evighet i de neste versene i kolosserbrevet når han skriver: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter». Og så må han gjenta seg selv: «alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1:16–17). Når vi gjentar oss selv, gjør vi det vanligvis for å understreke et poeng. Det gjør også Paulus. Disse versene knuser ideen om at Sønnen ble skapt, fordi da måtte Faderen ha skapt Sønnen alene. Faderen har aldri skapt noe alene siden «alt er skapt ved ham [Jesus]», og som Johannes skrev: «uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1:3). Sønnen har heller ikke skapt noe uten Faderen. De gjør alt sammen i perfekt kjærlighet (Joh 3:35; 5:19–20).
Paulus remser til og med opp alle de forskjellige tingene som har blitt skapt gjennom Kristus i utstrakt grad. Han bruker opp hans ordforråd for å understreke Jesu overlegenhet over alle skapninger i alle de forskjellige dimensjonene. Enten det er jordiske vesener eller himmelske vesener, så har Jesus skapt dem til sin heder og ære. Enten de er synlige eller usynlige for oss forgjengelige skapninger som lever i tid, var Jesus der i evigheten for å finpusse dem og gi dem sitt godkjenningsstempel. Uansett om de er troner eller herskere, makter eller åndskrefter, så har de et stempel på seg som sier «laget ved Jesus». Jesus er evig Gud. Han har alltid vært der i all evighet, bosatt i himmelen sammen med Faderen i perfekt enhet, deltagende i den samme strålende æren (Joh 17:5), sammen for å jobbe med deres perfekte mesterverk, alt skapt «for ham». Han er «før alt» (Kol 1:16). Hvert øyeblikk av hver dag opprettholder Han universet med Sine mektige hender og bærer hvert liv på fingrene Sine, fra den mest massive planeten til den mest ubetydelige myggen, alt holdes sammen i ham (Kol 1:17).
Så en dag kom Sønnen ned fra himmelen til jorden, unnfanget av Den Hellige Ånd i livmoren til moren hans, jomfruen Maria, hvor han tok på seg en menneskeskikkelse slik at han kunne bo i blant oss. Hans fysiske kropp har en bursdag, men hans guddommelige natur har eksistert fra all evighet.
Den Førstefødte blant Mange Søsken
Har du et dyrebart vers som du går til når du er nedfor? Det har jeg. Jeg siterer Romerne 8:28 for meg selv: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» Det er ingenting som heter sjanse i denne verden. Ingenting er tilfeldig. Uansett hvor forferdelig en tragedie kan virke, tjener den og alt annet til sammen for det gode. Tragedien er ikke en god ting i seg selv, men den blir brukt til noe godt. Hvem sitt godt? Vårt godt, og som verset sier videre: «Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken». Da du ble adoptert, ble du ikke adoptert bare fordi Gud elsker deg. Det gjør han, med en kjærlighet som ikke kan beskrives med ord. Men når Paulus nevner adopsjon, snakker han ofte om en annen fenomenal sannhet som ofte er utelat i dagens forkynnelse: Guds ære.
Hvis Gud har adoptert deg, er du ikke lenger din egen (1 Kor 6:19-20). Du er Jesu Kristi eiendom (Heb 1:2), kjøpt med en pris for et formål, som dette verset sier: «så han skal være den førstefødte blant mange søsken». Du ble adoptert for å herliggjøre Ham og gjøre Ham kjent. Han er den fremste som alle de adopterte brødrene og søstrene samles rundt for å tilbe og elske og opphøye. Han er verdig alt. Han er lammet som ble drept for våre onde overtredelser og smakte døden på grunn av våre forferdelige synder. Han led smerter ubeskrivelig på korset for å kjøpe et folk som ville «stå for hans ansikt, hellige og uten feil». (Ef 1:4), alt til Guds ære, til lov og pris for hans herlighet og nåde (Ef 1:6; 1:12 1:14).
Gud har forberedt strålende hvite klær og vakre kroner for oss (Åp 3:5; 4:4; Jakob 1:12; 2 Tim 4:8), som han vil gi til sine elskede barn, alt på grunn av hans himmelske nåde og strålende kjærlighet. Men vi er ikke verdige dem, ingen er det. Derfor vil til og med at de 24 eldste kaste kronene sine foran føttene til Gud og Lammet, Jesus Kristus. De vil gi heder og ære og takke dem alene for alltid og synge:
De ropte med høy røst: Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk. … Ham som sitter på tronen, ham og Lammet være takk og ære, pris og makt i all evighet.
Åpenbaringen 5:12–13, B11NB
Jesus Kristus er den førstefødte over hele skapelsen, fremst over alle hans adoptert brødre og søstre. Han er arvingen til alle ting, Kongenes Konge og Herrenes Herre som regjerer på himmel og jord, Gud over alt, perfekt for all evighet, verdig all vår tilbedelse.
