Har du vært transseksuell? Det var jeg før jeg ble kristen. Og det var et mareritt, og som å være fanget i et fengsel.
Jeg hadde en vanskelig barndom. Min far forlot meg og mamma før fødselen. Men jeg fikk en god stefar som jeg så på som pappa. Han tok vare på meg, spilte tv-spill med meg og tok meg med ut på fisketurer. Det var en god tid.
Hvis det bare hadde endt der, kunne dette ha vært en fin liten historie om oppveksten min. Men det gjorde ikke det. Stefaren min tok livet sitt. Jeg ble knust. Nå hadde jeg ikke bare mistet en, men to farsfigurer. Jeg følte at ingen ville ha meg.
Den følelsen forverret seg på skolen da jeg ble mobbet. Siden jeg ikke følte meg velkommen, slet jeg med angst og depresjon. Barnevernet ble involvert. Jeg reiste overalt sammen med mamma og mormor til møter med alle slags spesialister. Men ingen av dem klarte å hjelpe meg. I oppveksten har jeg hatt flere psykologer og helsefagarbeidere enn jeg har hatt lærere.
Siden jeg ikke klarte å fungere sosialt, isolerte jeg meg på soverommet foran TV-en og PC-en, og der ble jeg værende mesteparten av barndommen min. Jeg ble den beste i klassen på gaming, men skolekarakterene falt til bunns.
Mens jeg var fanget i mørket, begynte jeg å identifisere meg mer med de kvinnelige karakterene som jeg så på skjermen.
«Jeg er jente, jeg er jente,» sa jeg til meg selv mens jeg gråt meg i søvn. Jeg prøvde å rømme ut av mørket og inn i fantasiverden.
Depresjonens Fengsel
Etter ungdomsårene endte jeg opp på NAV. Jeg fikk en leilighet. Men fordi jeg hadde et såpass lavt funksjonsnivå, klarte jeg ikke å ta vare på den selv. Mamma måtte derfor hjelpe meg med å holde leiligheten ren og å handle mat for meg. Men mesteparten av tiden satt jeg der alene i sjelemørket, fanget. Jeg hadde for mye angst til å bevege meg utenfor husets fire vegger. Selvmordsforsøkere begynte.
Ettersom jeg ønsket å bli satt fri fra depresjonens fengsel, jaktet jeg etter råd på nettet. I dette havet av informasjon var det en ting som skilte seg ut, det som da ble kalt «gender identity disorder». Etter å ha lest meg opp på dette, ble jeg overbevist om at jeg var født i feil kropp. Jeg fortalte familien min og behandlerne mine om dette. Jeg fikk straks full støtte fra alle rundt meg. Alle var positive. Jeg ba om å bli kalt for Linn og å bli omtalt som jente, noe de begynte å gjøre med det samme. Gleden og lyset kom, og jeg fikk motivasjon til å leve.
Men så trengte mørket seg inn igjen.
Likevel ga ikke jeg opp. Den store gleden måtte være rett rundt neste sving, tenkte jeg. «Om jeg bare kan kle meg som en kvinne hele tiden, da blir jeg glad!» Jeg fant frimodigheten til å gjøre det også, men det samme skjedde igjen: En kort stund var det lys og glede, før mørkets lenker kom tilbake. Og slik fortsatte det.
«Om jeg bare får diagnosen blir jeg lykkelig!»
«Om jeg bare får hormoner, får jeg endelig fred i hjertet!»
Jeg fikk både diagnosen og hormonene. Men de hjalp ikke. Den varige gleden kom aldri, uansett hvor mye jeg ble oppmuntret. Den dype depresjonen som kom, uansett hvor mye kjærlighet og støtte jeg fikk. Og slik var livet mitt i 10 år. Jeg var under et tungt slaveåk.
Oppdaget Kristendommen
Etter å ha prøvd all mulig selvhjelp på nettet, støtte jeg til slutt på kristendommen. Jeg kjøpte bibelen på lydbok og hørte på den. Senere bestemte jeg meg for å prøve å be en bønn hvor jeg spurte Gud om Han virkelig fantes.
Jeg fikk svar!
Jeg opplevde en kjærlighet som strømmet over meg. Da visste jeg at jeg var både ønsket og elsket. Selv om menneskelige farsfigurer hadde forlatt meg, hadde jeg en far i himmelen som ville ha meg i familien. Og derfor ville han at jeg skulle bli med i en kristen menighet, som er stedet hvor familien hans møtes.
Selv om ingen hadde vist meg et bibelsted som fordømte skjevhet ennå, så forstod jeg i mitt hjerte at skjevhet var synd. Derfor følte jeg behovet for å bli med i en mer konservativ menighet. Jeg klippet håret og gikk på min første gudstjeneste i en lokal frimenighet. Ikke som Linn denne gangen, men som Tom-Roger. Nå kunne ikke noe angst stoppe meg. Jeg trengte heller ikke at mamma skulle være med meg.
Siden har livet mitt bare blitt bedre. Mørket har forsvunnet og lyset skinner i hjertet. I fjor klarte jeg å ta billappen og fullføre videregående. Nå studerer jeg teologi på VID vitenskapelige høyskole i Stavanger, og er teknisk ansvarlig i en nystartet menighet, Berøa Presbyterianske Kirke.
Hva Var Årsaken?
Noen vil kanskje si at jeg var deprimert på grunn av konservative kristnes fordommer. Hvis jeg bare hadde fått all den kjærligheten og oppmerksomheten som jeg fortjente som transseksuell, da hadde jeg blomstret som bare det. Men til det vil jeg si: Nei. Og jeg vil nevne tre åpenbare grunner til hvorfor:
- Jeg kjente ikke noen konservative. Derfor fikk jeg heller aldri noen «fordomsfulle» kommentarer fra dem jeg kjente. Det jeg husker av ting som jeg ergret meg mest over, var når min bestefar kalte meg «han» og ikke «hun», men det var bare fordi han begynte å bli glemsk.
- Som jeg nevnte i historien min, ble jeg oppmuntret av dem rundt meg. Men denne oppmuntringen ledet ikke til noen form for blomstring. Hvis det blomstret noe som helst i min sjel, var det kun en endags-blomst. Den så lilla, livlig og frodig ut om morgenen, og så ble det brunt, vissent og dødt om kvelden. Og slik gikk det hver gang, uansett hvor mye sollys og vann som mamma, mormor og helsesektoren prøvde å komme med.
- Hvis fordommer er en årsak til depresjon, burde jeg vært et emosjonelt vrak nå, og ikke tidligere. For det er først nå jeg møter harde fordommer. Det å si at du er en bibeltroende kristen er ikke akkurat den beste måten å få respekt på i dag. Dessuten, når jeg er ute og evangeliserer på gaten og forteller folk om hva jeg tror på, kan jeg få skarp og spottende tilbakemeldinger. Men jeg bryr meg ikke. Før kunne jeg bli lei meg når jeg hørte feil pronomen fra bestefar, mens nå kan jeg bli gjort narr av på byen uten problemer.
Men hva var problemet da? Hva var det som faktisk holdt meg fanget i depresjonens fengsel?
Bibelen har svaret. Den forteller oss at synd er en tung byrde. Og den tunge byrden som jeg bar på var skjevhet. Som det står skrevet: «En kvinne skal ikke bære mannsklær, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær» (5 Mosebok 22:5).
Synd er brudd på Guds lov. Og når du bryter Guds lov blir du ikke «fri» eller noe slikt. Nei, du blir satt i lenker og i fangenskap. Du blir, som Jesus sier, en «slave under synden» (Johannes 8:34).
Skeive kan snakke så lenge de vil om hvordan de endelig ble frihet når de kom ut av skapet, men jeg vet, både fra personlig erfaring og fra Bibelen, at de er fanget. LHBT-ideologien lover frihet, men gjør mennesker til en slave av følelser og selvødeleggelse. Tradisjonelt ekteskap skaper nytt liv. Homofili og transseksualisme skaper depresjon, sykdommer og kastrering, som både Bibelen og vitenskapen bekrefter (Romerne 1:27).
Guds Kjærlighet
Men Gud er villig til å tilgi alle som omvender seg, akkurat som han tilga meg. Og ikke bare det, han vil vise dem kjærlighet. Jesus sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Johannes 15:13). Og det var nettopp denne største kjærligheten som Jesus viste oss på korset hvor han døde for våre synder ved å ta på seg vår straff og dom. Som det står skrevet: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Romerne 5:8).
Gjennom Jesu død og oppstandelse setter Gud oss fri fra vår synd. Jesus knuser slike lenker og bånd som har gjort mennesker til slaver av sine følelser (Efeserne 2:4–5). Jesus gir fangene frihet, gir de blinde synet igjen, og setter de undertrykte fri (Lukas 4:18). Bibelen er full av slike mektige løfter om frigjørelse. Denne friheten har kristne opplevd opp gjennom hele historien. De har blitt satt fri fra all slags synd, slik som homofili og transseksualisme. En av Apostlene skrev om dette i et brev til en av de første menighetene:
Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før.
1 Korinter 6:9–11
Legg merke til at dette «var» noe som de hadde vært. Det var altså i fortiden, men nå hadde de blitt satt fri. Slik som forfatteren skrev rett etterpå: «Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.»
Og dette skjer også nå. Dette løftet gjelder for oss i dag. Jesus sier til alle dem som sliter i dag:
Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.
Matteus 11:28–30
Hva Nå?
Hvis du vil vite mer om Guds kjærlighet og frihet, kan du lese deg opp på evangeliet. Hvis du ønsker å kontakte meg, Tom-Roger, finner du meg på Facebook. Ellers kan du fylle ut skjemaet under, og mine trofaste brevduer vil bære budskapet ditt til huset mitt, snarest!