Ordet evangelium betyr bokstavelig talt «gode nyheter» og kommer fra det greske ordet, euaggelion, som vi får de norske ordene evangelisering og evangelisk fra.
Evangeliet ble først levert til apostlene og er nå det mest sentrale for Guds folk (1 Kor. 15:1–9). De første kristne anså det som en ære og en velsignelse å kunne motta og dele evangeliet, som det står skrevet: «Hvor vakre er føttene til dem som forkynner det gode budskap!» (Rom. 10:15). På grunn av deres store kjærlighet til Gud og sine medmennesker, gikk de velsignede føttene overalt for evangeliet (1. Kor. 9:22–23). Fra toppen av fjellet kommer evangelisten ned til verden som fortsatt er i mørket, med et ord på leppene og et brev i hånden, mens han holder fast på sannheten som bringer lys til oss alle. Selv i møte med døden vil han ikke stoppe, for selv det er gevinst når han tjener Kristus (Fil. 1:21).
Men, for at noen skal ofre så mye for evangeliets skyld, må det sannelig være gode nyheter, og det er akkurat det det er. Dette budskapet er Guds kraft til frelse (Rom. 1:16). Nå blir det neste spørsmålet, hva menes med frelse? Hva er vi reddet fra?
Gud.
Nærmere bestemt Guds vrede.
Rettferdighetens Gud
Hvorfor er Gud sint? Fordi han er rettferdighetens Gud og mennesket har brutt loven hans. I motsetning til alle de falne mennene og dommerne i jordens rettssaler, kan ikke Gud som er i himmelens rettssal bli narret, overtalt eller bestukket, ettersom han vet om alt, og han hater urettferdighet og avskyr dommere som lar de skyldige gå fri:
Både å frikjenne en skyldig og å dømme en rettferdig er en styggedom for Herren.
Ordspråkene 17:15 B11BM
På grunn av Guds krav om absolutt rettferdighet, vil han aldri benåde en syndig kriminell som var snill mot andre ved være med på mange dugnader. Gud dømmer ham for hans overtredelser; Gud gjennomfører ikke et jobbintervju. Når du møter Gud på dommedag, vil han være der som din dommer, ikke som himmelens potensielle arbeidsgiver.
Selv om det kan høres strengt ut, er det sannelig en god ting fordi det betyr at ingen ondskap noen gang vil forbli ustraffet. Hvis noen drepte din bestevenn, ville du ha satt pris på en dommer som bare lot morderen gå fri siden han hadde vært snill mot moren sin? Så klart ikke. Hvis han ikke kan gå fri, hvorfor skal du gå fri? Er det fordi din forbrytelse er mindre alvorlig enn hans? Hvem sier det? Du?
Guds Standard
Gud følger ikke standarden din; han følger sin egen perfekte standard, sin hellige lov som han har gitt til verden av hans nåde, ved å dele den med Moses og Israel på Sinai-fjellet og ved å skrive den på menneskets hjerte, deres samvittighet (2 Mos. 20; Rom. 2:14). Siden alle har såret samvittigheten, er det åpenbart ingen gyldige unnskyldninger å komme med – ikke at det stopper mennesket fra å prøve. Men uansett hvor mye han sutrer mens han prøver å legge skylden over på noen andre som undertrykte ham, vil slik smålighet aldri unnskylde hans egne overtredelser. Selv om noen andre har vært ond mot ham, gir det ham ikke tillatelse til å være ond selv. Ondt er ondt!
Det finnes ikke noen hvit løgn eller liten synd. Som Jesus selv sa, kommer alle disse onde tingene ut av ditt korrupte hjerte, mens hver onde handling fortsetter å gjøre deg uren:
For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.
Markus 7:21–23 B11BM
Det er åpenbart at alle har syndet ved å bryte Guds hellige lov og mangler Guds herlighet (Rom. 3:23). Ingen er rettferdige, nei, ikke én (Rom. 3:10). Alle er skyldige. Som kriminelle som blir ført til sin siste rettssal, ble vi syndere ført til dom og død, mens hver dag og sekund av vårt flyktige liv bringer oss et øyeblikk nærmere den uunngåelige datoen da vi alle må stå foran Gud i hans siste rettssal, dømt å tilbringe evigheten i fengsel når hammeren slår i bordet for siste gang, fortapt for alltid i den endeløse avgrunnen, helvete.
Skriftens Store Paradoks
Kanskje du vil protestere, «Hvor er de gode nyhetene? Dette høres bare ut som dårlige nyheter!»
Ja, det er virkelig fryktelige nyheter for oss – til å begynne med. Dette leder oss til det store paradokset i Bibelen. Herren, Yahweh, oppsummerte det best da han sa:
Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.
2 Mosebok 34:6–7
Disse høres ut motstridende ut, ikke sant? Hvordan kan Gud både være en Gud som tilgir «synd, skyld og lovbrudd», samtidig som han er en Gud som ikke lar «den skyldige slippe straff»?
Det er her korset kommer inn. Herrens verk på korset er i sentrumet av både vårt univers og vår historie, det ultimate skjæringspunktet hvor Guds rettferdighet møter Guds kjærlighet, og manifesterte hans majestetiske natur og ære for hele skapelsen. For å redde mennesker fra konsekvensene av deres egne syndige handlinger, tilbød Gud å betale prisen (Joh. 3:16).
På Korset
Da Jesus vandret på jorden, gjorde han det ingen av oss er i stand til å gjøre. Fra unnfangelse til død levde han det perfekte livet ved å adlyde hver av hans Faders bud, perfekt, ved å holde hver eneste bokstav og tøddel av loven, trofast hver dag fra daggry til skumring, selv om natten, hver tanke og handling lik en behagelig duft for Gud.
Dermed levde Herren det perfekte livet og hadde en helt ren rettferdighet. Han var helt hellig på alle måter – helt til han kom til korset hvor han tok på seg den vanhellige synden til sitt folk. I det øyeblikket, da han bar alle våre elendige synder, bar han den mest groteske, mørke synde-massen som noen gang har fantes på Guds grønne jord. Som det er skrevet:
Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
2 Korinter 5:21 B11BM
Dermed måtte han straffes. Derfor vendte Gud Faderen ansiktet vekk og utøste sin hellige vrede over Sønnen. Den rettferdige vrede som vi hadde lagret opp for oss selv (Rom. 2:5). Den vreden som vi ville måtte lide i helvete, led Jesus for oss på korset (Rom. 5: 9; Kol. 2:14). Mørket dekket landet, og Jesus ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt. 27:46).
Likt et lam som føres bort for å slaktes og en sau som står stille når det klippes, åpnet Jesus ikke munnen, men bar korset til Golgata mens de romerske soldatene slo ham, og jødene hånet ham. Der ble han korsfestet, gjennomboret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. I timevis hang Guds lam på korset mens han bar vår sorg og smerte. Tilskuerne trodde at han hadde blitt slått og plaget av Gud. Og det hadde han, men ikke for sin egen synd, men for vår. Det var Herrens vilje å knuse ham. Jesus ga seg selv som et offer for skyld, og gjennom sjelenød led han for sitt folk. Han ble straffet slik at vi kunne gå fri, akkurat som det hadde blitt profetert (Jes. 53). Til slutt sa han: «Det er fullført», bøyde hodet og tømte ut sin sjel til døden (Joh. 19:30; Jes. 53:12). Han døde på korset.
Etterpå ble Jesus begravet. Så på den tredje dagen erobret han døden og reiste seg igjen. Da han gikk ut av graven, kunngjorde han for oss og hele verden at gjelden har blitt betalt i sin helhet og at Gud er fornøyd. Slik har Jesus blitt «overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige» (Rom. 4:25). Endelig er vi fri fra frykt og død, ettersom det er nå «ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8:1). Og den tomme graven er et vitne om det. Gud gir oss evig liv som en gave, ikke på grunn av våre gjerninger, men på grunn av Jesu seier. Han gjorde alt for oss. Alt vi trenger å gjøre er å omvende oss fra våre synder og vende oss til ham.
Av sin store nådes rikdom og kjærlighets dybde sendte Gud Faderen sin enbårne Sønn for å betale straffen ved å dø for syndere, den uskyldige for de skyldige, den rettferdige for de urettferdige, den upåklagelige Guds Sønn for Adams fallne barn. Det er en utveksling som er så dyp og medfølende at ingen noen gang vil forstå dybden av Guds fantastiske nåde, selv om de hadde hatt en evighet til å gjøre det på – noe de vil ha, takket være Sønnen, som villig ofret seg selv (Joh. 10:18; 13:34).
