På julaften publiserte lokalavisen Raumnes en kronikk fra biskopen Kari Mangrud Alvsvåg med tittelen «#duerikkealene». I innhøstingen kom det en del kritikk. Redaktøren av Raumnes sa: «Når jeg får inntrykk av at kampen mot ensomhet er det bispen mener er det viktigste av julens budskap i år, blir jeg trist.» Jeg ser poenget hans. Han ville ha et unikt kristent budskap, men det han fikk kunne likeså godt vært skrevet av Human-Etisk Forbund, minus et par setninger.
Samtidig vil jeg si at jeg likte tematikken som biskoppen valgte å ta opp. Det å snakke om ensomhet og fellesskap, er en naturlig ting å gjøre rundt jul, med tanke på hva julen symboliserer: Med syndefallet ble fellesskapet vårt med Gud brutt og vi ble ensomme. Denne avstanden mellom Gud og menneskeheten, kom Gud for å bygge en bro over, da han ble mennesket, født av Jomfru Maria i Betlehem.
Problemet er at biskoppen sier lite om dette. Hun snakker mer om ensomhetsproblemet i samfunnet og hvordan vi mennesker kan løse det, istedenfor hvordan Gud selv allerede har kommet for å løse det. Denne mangelen motiverte meg, en teologistudent som selv var isolert og deprimert før jeg ble kristen, til å prøve å skrive en mer tradisjonell og luthersk julekronikk, med den samme tematikken og tittelen «#duerikkealene». Denne kommer selvfølgelig litt etter jul nå, men se på den som juleteologi som kan inspirere til neste advent. Her er den:
#duerikkealene
En av Guds egenskaper som har rørt meg mest, er hans medmenneskelighet. Jeg elsker å tenke på hvordan han møter meg personlig som menneske. Det får glørne i hjertet mitt til å sprake. Det blir varmt og godt inne i meg. Det blir rett og slett julestemning.
Men hva mener jeg med Guds medmenneskelighet? Jo, vi er sikkert enige om at en sentral del av det å være et medmenneske, er å ha fellesskap med andre mennesker. Det er nettopp her det tradisjonelle lutherske synet virkelig skinner som en varm sol på en vinterdag. Dette synet, dette nydelige solskinnslandskapet dekket av ny snø, forteller oss at Jesus Kristus kommer ned til oss, og inn til oss, gjennom forskjellige mirakler for å ha fellesskap med oss. Han møtte oss da han ble menneske (inkarnasjonen). Han berører oss i dåpen og nattverden (sakramentene). Han taler direkte til oss gjennom hans profetiske og apostoliske åpenbaring (Bibelen), og lytter til oss i bønn.
Legg merke til at jeg brukte ordet mirakel, fordi det er nettopp det det er. Jesus Kristus har et så inderlig ønske om å møte oss, at han bygger en kjærlighetsbro ned fra himmelen til jorden med mirakler. Over den kommer han løpende til oss, hver og en, for å være sammen med oss, snakke med oss, og holde oss i sitt favn. Han elsker oss så mye.
Her skiller det tradisjonelle synet seg ut fra den moderne liberalteologien som vil rive ned kjærlighetsbroen mellom Gud og mennesker. Fordi den er kynisk til mirakler, forsvinner alle de mirakuløse møtene mellom Gud og mennesker. Inkarnasjonen blir bare en myte; sakramentene blir bare brød, vin og vann til minne om en myte; og Bibelen blir bare en bok skrevet av mennesker. Medmennesket Jesus forsvinner fra vårt fellesskap. Vi er alene uten Livet og Lyset, som barn på et mørkt, ensomt barnehjem med frost på de gamle vinduene.
Heldigvis har ikke Jesus egentlig forsvunnet. Jesus lar ikke sin kjærlighet bli holdt tilbake av kald moderne filosofi. Nei, han vil alltid holde deg, med begge armer, uansett hva mennesker rundt deg prøver å si. Lytt derfor ikke til de kyniske stemmene. Lytt til Jesus når har forteller deg: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere» (Joh 14:18).
Dette er hva julen handler om! Den feirer hvordan Jesus kommer til deg med et mirakel! Du pleier kanskje å ha en julestjerne på juletreet ditt? Den stjernen kommer fra evangeliet. Matteus forteller oss om den mirakuløse stjernen som ledet de vise mennene til krybben i Betlehem hvor Jesusbarnet lå. Likeså er det en mirakuløs julestjerne over ditt juletre og over ditt hus. For der er også Jesus. Han er hos deg, under ditt tre med gaver, i ditt hus med en varm klem. #duerikkealene
Dessverre er det mennesker der ute som fortsatt lever i mørket fordi de ikke har sett julestjernen som peker på Jesus (jeg husker selv hvor forferdelig ensomt livet mitt var før jeg ble kristen). Enten det eller så er de kristne som ikke husker hvordan Jesusbarnet så ut der i krybben. Derfor tror de at julaften bare er en mørk natt som de må være alene og ensomme på.
Denne ensomheten kan du gjøre noe med når julen nærmer seg igjen! Du kan være den julestjernen som leder mennesker til Jesus og inn i fellesskapet med ham! Bank derfor på en dør eller to, med en gave eller tre. Og kanskje du kan invitere noen hjem? La ikke julen, dagen som handler om Jesu medmenneskelighet, være en ensom dag for dem rundt deg. Må vi være i fellesskap! Må vi være sammen!
