For noen dager siden skrev jeg at de i Skjevt Kristent Nettverk (SKN) måtte tørre å være seg selv, altså leve i tråd med hvordan de var skapt til å leve. Jeg fortalte min personlige omvendelseshistorie, samtidig som jeg siterte flere Bibelvers for å vise hvordan den harmonerer med Bibelen. Jeg henviste til Romerne 1 som sier at skjevhet er “mot naturen,” altså en selvdestruktiv livsstil, i motsetning til det som er “med naturen,” altså en blomstrende livsstil. Jeg var en av dem som levde “mot”, og nå lever jeg “med”.
Meling fra SKN svarte på innlegget mitt. Han sa ingenting om det Bibelen sier om å være “med” eller “mot” naturen. Isteden fortalte han sin personlige historie om hvordan han slet og slet med å bli kvitt sine transseksuelle følelser fordi han virkelig ønsket å leve som en vanlig kristen mann. Et slikt liv er selvfølgelig veldig tøft.
Melings historie er på flere måter den motsatte av min. Jeg gikk fra å omfavne skjevhet til å ta avstand, og han motsatt. Likevel vil jeg si at jeg aldri har hevdet at jeg umiddelbart ble fri fra skjeve følelser, men jeg ble overbevist om at de er syndige med en gang jeg ble frelst. Deretter har Herren lettet på disse følelsene. Meling derimot ser ikke ut til å ha opplevd den samme form for befrielse i den tiden han slet. Og nå har han omfavnet det han tidligere ønsket å bekjempe.
Hvorfor er utfallene våre så forskjellig? Jeg vet ikke. Og jeg vil ikke være som Jobs venner som tenker at de har svaret på alt. Det jeg vet, derimot, er at vi ikke er de første kristne som har måtte høre om slike stikk motsatte vitnesbyrd. Dette er noe som kristne faktisk har slitt med i 2000 år. Generasjon på generasjon har hørt om hvordan noen mennesker blir satt fri fra sin syndige avhengighet, mens andre mennesker har måtte kjempe over lengre tid. Kristne har også måtte sørge over dem som til slutt gav opp og omfavnet avhengigheten.
Grunnen til at vi ikke tenker over hvordan kristne alltid har måttet ta stilling til dette, er fordi vi har sluttet å se på skjevhet slik Bibelen gjør det, nemlig som en synd (jf. 1 Kor 6:9. 5 Mos 22:5). Isteden omtaler vi det som “legning” eller “kjønnsidentitet”. Denne ordbruken tåkelegger parallellene til andre synder. La oss derfor bytte ut synden. Istedenfor to historier om transseksualisme, la oss se på to historier om rus. Dette kan virke som en rar sammenligning fordi handlingene er så forskjellige, men det er helt bibelsk. All synd er avhengighetsdannende, som Jesus sier. Mennesker blir “en slave under synden” (Joh 8:34). Forestill deg derfor to forskjellige rusmisbrukere, Pål og Gunnar. Pål er en ateist, mens Gunnar har vært kristen hele livet.
Ateisten Pål elsker å ruse seg og er helt åpen om det. Han tenker ikke at det er galt i det hele tatt – inntil en skjellsettende kveld. Pål får et dramatisk møte med Jesus. Deretter blir han overbevist om at rusen hans er en selvødeleggende synd, så han prøver å kaste fra seg metamfetaminen sin. Det tar en stund før han helt klarer å gjøre det, men han opplever at rusens grep på ham minker og minker. Han opplever frihet.
Gunnar derimot vokste opp i en kristen familie og vet at rus er galt. Hele menigheten hans tenker også at det er galt. Derfor ruser han seg kun hjemme alene i mørket. Men rus er absolutt ikke noe han ønsker å fortsette med. Men dessverre, i motsetning til Pål, opplever Gunnar ingen frigjøring, uansett hvor mye han prøver å be og å leve anstendig. Dette ødelegger ham. Han føler seg som en hykler på gudstjenestene.
Til slutt orker ikke Gunnar dette hykleriet mer, så han kommer ut av skapet. Han erklærer for hele verden at han er en rusbruker, men han kan ikke noe for det. Det er bare slik han ble skapt. Og det er ikke noe syndig eller selvdestruktivt med det i det hele tatt. Faktisk er rus og rusbrukere Guds gode gaver til verden, ifølge Gunnar nå. Han har ikke noe bibelsk grunnlag for denne konklusjonen, bortsett fra noen vers som snakker om hvordan kjærligheten er størst. Vi må derfor bare fullstendig omfavne hverandre, uavhengig av vår rus-identitet. Noen, slik som Gunnar, har en metamfetamin-identitet; andre har en ecstasy-identitet; andre igjen har en ikke-rus-identitet. De som ikke aksepterer hele dette mangfoldige spektrumet av rus-identiteter, er “uten empati» ifølge Gunnar. Ingen må være skeptiske, ikke engang Pål som har personlig erfaring.
Når jeg sier det på denne måten, ser vi med en gang at dette blir helt feil. Likeså blir homofili og transseksualisme helt feil. De er også selvdestruktive avhengighetsdannende synder ifølge Bibelen. Og vi kristne må ikke være redde for å si det. Samtidig må vi vise forståelse for dem som sliter, uavhengig av hvor lenge de har slitt, og uavhengig av hva de sliter med. Uansett om kampen deres er imot rus eller kjønnsdysfori, må de vite at de kan være åpne med oss om deres vanskeligheter og motta støtte. Hvis vi ikke har denne imøtekommenheten, risikerer vi at mennesker føler seg alene i kampen og uten redning. I en slik tilstand, klarer ikke mennesker å slåss imot synden, og derfor faller de ned i den. Det er dessverre det som ser ut til å ha skjedd for mange… de følte seg alene, og de falt…
Jeg vil avslutte med bibelhistorien fra Johannes 5. Ved dammen Bethesda lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet alle på helbredelse. Og en dag kom Jesus dit. Han kunne ha helbredet alle, men i stedet gikk han bort til en av dem og spurte: «Vil du bli frisk?» (v. 6). Det ville han, så Jesus helbredet ham. Men ingen av de andre ble helbredet der da. Hvorfor det? Det vet jeg ikke. Kom Jesus til dem på et senere tidspunkt? Det vet jeg heller ikke. Alt jeg kan si er at Jesus kommer til oss på forskjellige tidspunkt, og det må vi bare leve med, akkurat som tidligere kristne generasjoner måtte. Og vi må oppmuntre folk til å ikke gi opp og forlate Bethesda-dammen. De som fortsetter å vente på Jesus, vil møte ham. Han vil komme (Rom 10:13).
