Nylig forsvarte jeg den felleskristne erklæringen om «kjønns- og seksualitetsmangfold» fra Skjevt Kristent Nettverks kritikk. Jeg støtter altså det erklæringen sier. Likevel føler jeg at den har en mangel. Og denne mangelen kan gi mennesker feil inntrykk.
Jeg snakker om meningen med kjønn. Den erklæringen sier ingenting om Guds formål med kjønn, utover barn. Men hvis barn var Guds eneste formål, hvorfor skapte han ikke isteden en ukjønnet virkelighet hvor alle kunne befruktet hverandre uansett hvem de var? Eller hvorfor ikke en trekjønnet virkelighet som samstemmer med treenigheten? Slike spørsmål kan virke dumme hvis du har vokst opp i et tradisjonelt kristent hjem, men innvendingene er faktisk ikke så fjerne hvis du kommer utenfra, som jeg vil si litt om nå.
Utenfra kan skapelsesberetningen som sier at Gud skapte mennesket som mann og kvinne, virke som et tilfeldig og vilkårlig designvalg. Denne tokjønnsmodellen ser ikke ut til å være noe mer meningsfull enn det valget Norge gjorde angående hvilken side av veien biler skulle kjøre på. Norge kunne valgt venstre, slik som England gjorde, men Norge valgte høyre, av en eller annen grunn. Likeså valgte Gud tokjønnsmodellen. Det skulle være to forskjellige kjønn i hver familiebil, en mann og ei kvinne, av en eller annen grunn.
Videre, i denne meningsløse kjønnede verden som Gud har skapt, er noen kjønnslige forhold selvskadelige i form av virus og slikt, mens andre er fruktbare ved å lede til søte barn. Hvis du setter deg i en familiebil med en person av motsatt kjønn, er du fruktbar og kan kjøre langt. Hvis du setter deg i en familiebil med en av samme kjønn, så krasjer du. Hvorfor det? Fordi Gud skapte verden slik. Hvorfor? Fordi han bare følte for det.
Disse tilfeldige valgene som Gud gjorde, danner så grunnlaget for en samlivsetikk. «Selvfølgelig burde du ikke krasje. Nei, du bør få barn», sier den eldre konservative kristne mannen til den unge mannen med brunt hår. «Gift deg derfor med en av det motsatte kjønn.» Det er altså snakk om pliktetikk (“Du skal være fruktbar!”) eller konsekvensetikk (“Du skal være fruktbar fordi det er gunstig for samfunnet!”).
I ørene til dem som kommer utenfra, kan en kristen mann med skjegg som kun snakker om det biologiske og etiske med kjønn, samt konsekvensene av skjevhet, høres like levende ut som instruksjonsboken til mikrobølgeovnen din: «Plassering av metallgjenstander i mikrobølgeovnen kan føre til dannelse av elektriske gnister og potensielt forårsake skade på apparatet eller brannfare, og bør derfor unngås.» Dette er hvordan en reduksjonistisk presentasjon av kjønn, klinger i deres ører. Det er monotont. Det tilfredsstiller ikke.
Det er derfor det har blitt så lett for den skjeve bevegelsen å kapre de unge. De skjeve, i motsetning, snakker frimodig om kjønn som noe utrolig og fargerikt. Og på akkurat dette punktet, har de faktisk rett. Kjønn er utrolig. Det er fargerikt. Det er ikke bare en biologisk greie som Gud skapte bare fordi, bare fordi. Nei, Gud skapte mann og kvinne for å fortelle oss hvordan han elsker oss og for å forkynne til oss hvor mye han elsker oss. Kjønn har altså også et teologisk og et evangelisk aspekt.
Jeg vil begynne med å utdype det evangeliske. I brevet sitt til Efeserne, kommer Paulus med dette budet til mennene: «elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord» (Ef. 5:25–26). Mennene skulle følge i Jesu forspor. Slik Jesus la ned sitt liv for sin Brud, den allmenne Kirken, skulle disse mennene legge ned sitt liv for sin egen brud, sin personlige lille kirke. Paulus gav også bud til kvinnene som handlet om hvordan de skulle være lydig til sitt hode, mannen, slik Kirken er lydig til sitt hode, Kristus (v. 21–24).
Tenk over hva det faktisk betyr. Tenk på det privilegiet som ektefellene blir gitt her. Hver ektemann og hver kone er faktisk en evangelist som forkynner Jesu evangelium bare ved å leve sammen. Det betyr altså at Gud elsker verden så mye, at han vil at hvert eneste ekteskap skal proklamere hans kjærlighet. Hvor stort er ikke det?
Over til det teologiske. I Bibelen blir kjønnet språk brukt til å forklare det mest fantastiske forholdet som vi mennesker kan inngå, nemlig forholdet med Gud (jf. Åp 19:7-9; 21:2; 2 Kor 11:2; Jes 62:5; Høy 1-8). Når vi tror på Kristus, blir vi forent med ham. Vi blir et med ham. Du har kanskje hørt det uttrykket “å bli ett” brukt før i en vigselsliturgi. I Bibelen blir det brukt om ekteskapet, men det blir også brukt til å beskrive vår forening med Kristus, eller for å si det direkte, vårt ekteskap med Kristus (Ef 5:31–32). Martin Luther uttrykte det slik: «Troen forener sjelen med Kristus slik en brud er forent med sin brudgom.»
Likeså er de kirkehistoriske salmene fullt med slikt kjønnet språk. Jesus er Brudgommen, den maskuline, mens Kirken er Bruden, den feminine. Og det er alltid slik, aldri motsatt. Hvor mange salmer kjenner du som handler om hvordan Jesus er ei selvstendig kvinne som bretter opp armene for å redde mannen sin som har blitt fanget av dragen?
Slik feministisk sangtekst finnes rett og slett ikke i kirkehistorien. Kirken har aldri tatt på seg buksen når hun har sunget om forholdet sitt med Jesus. Hun har alltid sunget med sin himmelske brudekjole på, med slike salmer på leppene: «Jeg er en mektig konges brud!»
Dette viser oss at Kirken alltid har hatt en dyp forståelse av kjønn, selv om hun ikke har skrevet ned denne forståelsen punkt for punkt i en trosbekjennelse. Kirken har alltid kjent, dypt i sitt hjerte, at kjønn ikke bare handler om etikk. Kjønn handler også om teologi og om evangeliet. Kjønn handler om hvordan og hvor mye Jesus elsker Kirken.