Det mystiske møte med «den andre»

Nå føler jeg meg som en profet. For noen dager siden sendte jeg et innlegg til Dagen hvor jeg advarte kristne mot faren av å presentere et reduksjonistisk syn på kjønn basert på skapelsesberetningen og ikke hele det bibelske budskapet. Noen dager etterpå, men før mitt innlegg ble publisert, kom et innlegg fra Meling fra Skjevt Kristent Nettverk hvor han kritiserte hva? Jo, nettopp konservatives syn på kjønn basert på skapelsesberetningen og hvordan dette reduserer imago Dei (Gudsbildet i mennesket). Det viser at det ikke var en oppdiktet fare som jeg advarte mot.

Denne kritikken fra Meling, tror jeg vil fortsette å komme, inntil kristne presenterer et mer helhetlig Gudsbildet i lys av kjønn. Derfor ønsker jeg å vise deg noe av dette fulle bildet, for det er sannelig et skjønt bilde. Jeg vil begynne med å ta deg med til Første Mosebok, for det er jo der det begynner. Men så går vi videre utover i Bibelen.

I begynnelsen, hva ser vi da? Gud skaper mann og kvinne i sitt bilde. Legg merke til at de ikke blir skapt i Gudsbildet, individuelt. Nei, sammen. Det betyr noe. Men hva? Her ligger nøkkelen til kjærligheten i Gudsbildet.

I Bibelen blir mann og kvinne brukt til å forklare det mest utrolige forholdet som vi mennesker kan inngå, nemlig forholdet med Gud. Gud beskrives som Brudgommen, mens Kirken (som alle vi kristne er en del av) beskrives som Bruden (jf. Åp 19:7-9; 21:2; 2 Kor 11:2; Jes 62:5; Høy 1-8).

Videre, når vi tror på Kristus, blir vi forent med ham. Vi blir ett med ham. Du har kanskje hørt det uttrykket “å bli ett” brukt før i en vigselsliturgi. I Bibelen blir det brukt om ekteskapet mellom mann og kvinne, men det blir også brukt til å beskrive vår forening med Kristus, eller for å si det direkte, vårt ekteskap med Kristus. Martin Luther uttrykte det slik: “Troen forener sjelen med Kristus slik en brud er forent med sin brudgom” (Om den kristne frihet). Kanskje du syntes at det hørtes rart ut. Hvordan kan vi bli ett med Jesus, selveste Gud? Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg vet at det er sant og bibelsk. Faktisk er det ingen som vet helt hvordan, fordi det er “et stort mysterium” (Ef 5:31–32). Det er derfor det har blitt kalt den mystiske foreningen i luthersk teologi.

Denne mystiske foreningen er et møte mellom deg og “den andre”, han som er både lik deg og ulik. Jesus er lik deg, i det at han er menneske, men han er også ulik deg, i det at han er Gud. Likeså i ekteskapet. Mannen er lik kvinnen, i det at han er menneske, men han er også ulik kvinnen, i det at han er av et annet kjønn. Lik men ulik. Og disse to som er ulike, er samtidig et i ekteskapet. Mannen og kvinnen forenes. Og Jesus og Kirken forenes.

Denne forskjellen gjør ekteskapet spennende og mystisk. Hvor mange menn har ikke uttrykket det og sagt at kona er et mysterium? Likeså med Kristus. Er ikke han et mysterium i våre øyne? Å, hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier! (Rom 11:33).

Dette møte med “den andre” er selvfølgelig noe som kun tradisjonelle ekteskap kan vise. Homofile “ekteskap” i motsetning viser oss kun et møte med “den samme”. Ei kvinne som gifter seg med ei kvinne, blir et bilde som sier at Kirken gifter seg med Kirken. Hvor er mysteriet i dette?

Ekteskapet med “den andre” er ultimat sett et bilde på treenigheten. Innad i dette evige guddommelige mysteriet, elsker alle tre personene hverandre med en evig kjærlighet. Når de ser på hverandre, ser de på en som er lik, men ulik. Faderen som ser på Sønnen, ser en som er lik seg selv, i det at han også er Gud, men han er ulik, i det at han er en annen person og evig født av Faderen. Lik men ulik. Og disse to som er ulike, er samtidig et i den evige Guddommen.

Som Meling skrev, handler Gudsbilde om å reflektere Guds kjærlighet. Og den eneste måten som et ekteskap kan reflektere Guds kjærlighet på, er når det blir inngått med “den andre”, fordi Guds kjærlighet er alltid en kjærlighet for “den andre”. Faderen elsker Jesus. Jesus elsker menneskeheten. Og Adam elsker Eva.

Når homofile “ekteskap” prøver å reflektere Guds evige kjærlighet, ender du igjen opp med et møte med “den samme”. Gud er altså ett med Gud, ikke noe mer enn det. Dette høres ut som en ikke-treenig Gud som elsker seg selv i all evighet. Den ensomme Gud sitter der oppe i himmelen alene som en ungkar med en tom pizza-eske.

Dette forklarer også hvorfor transseksualisme ikke er bibelsk, fordi det handler om hvordan den ene blir “den andre”, noe som er umulig. Akkurat som en mann ikke kan bli ei kvinne, kan ikke Faderen bli Sønnen. Dette blir også bare “den samme», fordi de kan bli det samme. Hva er mysteriet hvis du selv kan bli mysteriet?

Videre, i tillegg til Bibelen, oppfordret også Meling oss til å utforske synet på Gudsbildet i tradisjonen. Det vil jeg også gjøre. Meling nevnte Augustine som “fokuserte på sjelens relasjon til Gud”. Det stemmer, og Augustine brukte også det samme mystiske språket når han oppfordret oss kristne til å presentere oss selv “som en verdig brud for en slik brudgom [Kristus]” (Preken 341). Jeg henviste også til Martin Luther tidligere. Jeg ønsker også å nevne alle de kirkehistoriske salmene som handler om Bruden Kirken, og Brudgommen Kristus. Disse mystiske sangtekstene viser oss at Kirken alltid har vist at det kjønnede Gudsbildet viser frem Guds kjærlighet, selv om Kirken ikke har skrevet ned denne forståelsen punkt for punkt i en trosbekjennelse.

Jeg vil ende med å sitere det Meling endte med, men jeg har lagt til en annen nyanse: “For vi er alle skapt i Guds bilde, ikke som kopier [den samme], men som unike refleksjoner av Guds uendelige mangfoldighet [den andre, den mystiske].”

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Verdinytt 13.12.2024.

En bedre julekronikk

På julaften publiserte lokalavisen Raumnes en kronikk fra biskopen Kari Mangrud Alvsvåg med tittelen «#duerikkealene». I innhøstingen kom det en del kritikk. Redaktøren av Raumnes

Hva er Evangeliet?

Evangeliet ble først levert til apostlene og er nå det mest sentrale for Guds folk.