Den mystiske protestanten

I sitt svar til Espen Ottosen, stiller Johannes Solberg protestantismen og ortodoksien opp mot hverandre. Ifølge ham har den ene en juridisk rettferdiggjørelse, mens den andre har en enhet med Kristus som guddommeliggjør mennesket. Disse synene står i motsetning til hverandre på hver sin side av sjakkbrettet, den ene hvit, den andre svart.

Men stemmer det? Nei, det er sant at protestanter ofte snakker om rettferdiggjørelse som noe juridisk – som at Gud erklærer oss rettferdig fremfor en domstol. Men dette er bare én del av det protestantiske landskapet. En annen del av dette majestetiske landskapet, består nettopp av enhet med Kristus. Denne enheten er altså ikke noe unikt for den ortodokse kirken – akkurat som fjell ikke er unikt for Sverige. (Fjell finnes også her i Norge.) I protestantismen kalles enheten med Kristus, gjerne for «den mystiske foreningen». Og jeg vil vise deg noen av de mystiske røttene i kirkehistorien.

Jeg vil begynne med oldkirken. Allerede på 100-tallet, finner du kirkefaren Ireneus som skriver om hvordan Guds Sønn ble det vi er, for at vi skulle bli det han er: «Han ble en del av vår natur for å gjøre oss til delaktige i den guddommelige natur».

Dette foreningsspråket kan høres fremmed ut i våre moderne ører, men det er faktisk både bibelsk og oldkirkelig. Det er også protestantisk! På 1600-tallet, henviste Johann Gerhard direkte til dette sitatet fra Ireneus. Gerhard skrev også selv: «Å glade sjel, som er forent med Kristus ved dette åndelige ekteskapets bånd! Du kan sikkert og trygt tilegne deg alle fordelene ved Kristi forløsning, akkurat som en hustru skinner strålende i herligheten som tilhører hennes mann.»

Legg merke til at han bruker ekteskapet mellom mann og kvinne, som et bilde på foreningen mellom Kristus og den troende sjelen! Dette malteriet har Gerhard hentet rett ned fra veggen i Bibelen (jf. Ef 5). Martin Luther hadde selv hentet det samme kunstverket ned før ham. Luther skrev: «Troen forener sjelen med Kristus slik en brud er forent med sin brudgom.»

Denne foreningen er så grunnlaget for rettferdiggjørelsen. På samme måte som en mann og en kvinne deler alt i ekteskapet, deler vi også alt med Kristus – vår synd og hans rettferdighet. Luther utdypet det slik: «Kristus er full av nåde, liv og frelse. Sjelen er full av synder, død og fordømmelse, og frelsen vil tilhøre sjelen, for hvis Kristus er en brudgom, må han ta på seg det som tilhører bruden hans og skjenke henne det som er hans.» Kort sagt måtte Jesus betale gjelden for husholdet sitt.

Men denne foreningen handler ikke bare om rettferdighet; den handler om kjærlighet og. Jesus kom ikke bare for å betale en gjeld; han kom for å gifte seg med sin brud, oss kristne, tatt fra hans ribbein, slik som Eva var tatt fra Adams ribbein. Dette ribbeinet tok Gud ut på korset da den romerske soldaten gjennomboret Jesu side og sakramentene, nattverdens blod og dåpens vann, strømmet ut av Jesu kropp (Joh 19:33-34). Nå blir den nye Eva ført frem for Herre Jesus i rettferdighet og herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten lyte står hun fremfor ham (Ef 5:27). Og han synger over henne: «Dette er bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt!» (jf. 1 Mos 2:23).

Den mystiske foreningen er også en del av vår historiske arv. Dessverre har ikke protestanter holdt denne juvelen frem i lyset ofte nok. Derfor har andre kirker glemt at vi faktisk har denne edelstenen i skattekammeret vårt. Dette bør vi forandre på. La oss protestanter derfor vise frem denne diamanten oftere med frimodighet og kjærlighet. For den er en del av den vakre kronen på hodet vårt, den glittrende kransen som våre forfedre gav oss.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Dagen 11.12.24.

En bedre julekronikk

På julaften publiserte lokalavisen Raumnes en kronikk fra biskopen Kari Mangrud Alvsvåg med tittelen «#duerikkealene». I innhøstingen kom det en del kritikk. Redaktøren av Raumnes

Hva er Evangeliet?

Evangeliet ble først levert til apostlene og er nå det mest sentrale for Guds folk.